5. Kapittel og prinsipp

Her følger et sammendrag av 5. kapittel og 5. prinsipp i Smultringøkonomi. Det er basert på den danske utgava og om det oppgis sidetall, er det fra denne utgava. Et sammendrag er alltid en tolkning av teksten; hva som er viktig og hvordan det kan forstås. Det beste er å lese bare boka eller boka i tillegg!   

Utform for fordeling! 

Fra veksten utligner til bevisst fordeling. Fra splittelsesøkonomi til fordelingsøkonomi

Fra vekstøkonomiens splittelse og sentraliserende ulikhetsfordeling - til smultringøkonomiens nettverks- og likefordeling

Innledning

De to paradigmene KR skisserer er:

Fra veksten utligner til bevisst fordeling, se tegninger over.

Raworth starter med sitatet «No pain, no gain» av Schvartzenegger. Sitatet oppsummerer en økonomisk filosofi på slutten av 1900-tallet som sier: Det må gjøre vondt før det kan gjøre godt. En må utholde sosial ulikhetssmerte hvis en vil et rikt og mer likt samfunn for alle senere. Dette er en myte, sier hun, men brukes til å rettferdiggjøre stramme sparepakker som rammer de fattige hardest. Det er slett ikke en økonomisk lovmessig nødvendighet. Det er et politisk og skadelig valg. Det 21. århundret må designe økonomien på nytt ved å fordele inntekt og velstand som jordeiendom, pengeskapelse, innovasjoner, entreprenørskap, teknologi og viten. I tillegg må vi fokusere både på statsløsninger, markedsløsninger og fellesskapets krefter (frivilligheten).

Den økonomiske rutsjebaneturen

Tidligere fattige land (lav BNP) er nå mellominntektsland med flest fattige innbyggere. Derfor er omfordeling et nasjonaløkonomisk spørsmål i tillegg til at vi må fortsette å omfordele fra rike til fattige land, særlig Afrika.

Historikk:

Når? Hvem? Hva?

Marx: Ulikheten vil stige

Marshall: Ulikheten vil synke

1890-tallet, Pareto: Vi trenger vekst

1955 Kuznets:  Ulikheten stiger, stagnerer og synker mens økonomien vokser. Men innrømte at dette er gjetning. Fortellingen / illustrasjonen levde videre allikevel. Han fikk Nobelprisen (1970-t) og Verdensbanken tok fortellingen til seg. (Det ble gjort tester på 1990-tallet som motbeviste kurven. Alt er mulig, man fant ikke noe mønster.

«Det østasiatiske mirakelet» viste at man kan få til vekst med likhet.

2014, Thomas Pikkety: Vestlige økonomier er på vei mot farlig ulikhet pga. at avkastning på kapital er ensbetydende med at formuene konsentreres. Dynamikken forsterkes gjennom politisk innflytelse (lobby). Pikkety avslører Kuznets (s 225).

Dette gir systemiske skadevirkninger: sosiale, politiske, miljømessige-, økonomiske. Det er tydelig nå.

2009, Wilkinson og Pickett: Det er ulikheten, ikke landets rikdom, som påvirker den sosiale velferden mest. S 226 – 228 (ref. til «Ulikhetens pris». Svært god bok!)

Hvorfor er nasjonal ulikhet skadelig?

  • Går hånd i hånd med økt miljøbelastning.
  • Nærer status-res og prestisjeforbruk
  • Undergraver sosial kapital – tillit, normer – som er nødvendige for den kollektive innsatsen miljøproblemene krever at vi tar
  • Den økonomiske stabiliteten trues. Eks finanskrisa i 2008. Høytlønte kjøpte høyrisiko som viste seg å være bunter av lavtløntes gjeld etter å ha fått boliglån de ikke hadde råd til
  • Ulikhet får ikke økonomien til å vokse fortere. Vi har solide bevis på at ulikhet underminerer vekst i BNP
  • Ulikheten løser ikke seg selv.

Vi må skape en økonomi som er utformet for fordeling!

Forstå nettverk!

Vi må skape en økonomi som er utformet for fordeling. Den må flytte alle over sosiale minimumsgrenser og endre fordelingen av inntekt, formue, tid og makt.

Designprinsippet er nettverket. Dette er i naturen, bevist mest fordelaktig og pålitelig for å fordele ressurser. Mønsteret er struktur og balanse. Eks. vårt blodomløp og forgreininger i et tre. Alle celler forsynes!

Effektivitet oppnås ved å kanalisere ressursene direkte mellom de større knutepunktene. Robusthet avhenger av mangfold og redundans (gjentakelse uten å tilføre noe nytt). Vitalitet og motstandskraft ligger i en balanse mellom de to.

Mangfold og fordeling skaper blomstrende nettverk i naturen og i økonomien. Vi må påskjønne de små og forskjelligartede foretak som må utgjøre størstedelen av det økonomiske nettverket. Økonomisk utvikling er nødt til å bli bedre til å utvikle menneskelig og samfunnsmessig kapital samt kapitalen i mindre virksomheter fordi det er dette som systemets langsiktige og bred-spektrete livskraft avhenger av (s. 232).

Omfordeling av inntekt og formue

1950-2000: Tre typer politiske tiltak:

  • Progressiv inntektsbeskatning og overføring
  • Arbeidsmarkedsbeskyttelse f.eks. minstelønnstakster
  • Levering av offentlige ytelser som helsevesen, utdannelse og allmenne boliger.

Fra 1980 begynner nyliberalismen å motarbeide alle disse. Mot dette nå: Mainstreamøkonomer er for å:

  • heve toppskattene,
  • skatt på renter, på husleieinntekter og
  • formueskatt.

Vi har fått bevegelser for

  • ei lønn å leve av (Asia).
  • Maksismumslønn.
  • Arbeidsgaranti (India, eks. minst 100 dg.)
  • Borgerlønn

KR sier tydelig at dette er bra for dem det gjelder, men det går ikke til rotårsakene (er symptom-behandling).

Måten vi eier på bestemmer nasjonaløkonomiske systemer. Eiendomsretten må demokratiseres fordi formuer er ulikhetens rot: Vi har fem muligheter. Vi må endre:

  • Retten til å eie jord
  • Rett til pengeskapelse
  • Rett til å eie bedrifter
  • Rett til å eie teknologi
  • Rett til å eie viten

Vi trenger:

  • Statsdrevne reformer
  • Grasrot-reformer

Hvem eier jorda?

Jorda bør eies av oss alle – fellesskapet. Denne retten er like innlysende som retten til å puste inn luft. (1500-tallet: Klostrenes jord oppløstes. Kongen solgte og skapte et jordeieraristokrati. Dermed fikk vi en stor klasse jordløse landarbeidere).

Adam Smith bidro til å rettferdiggjøre at jorda ble privat eiendom. Som allmenning ble felleseid jord sett på som en tragedie. Men dette er motbevist av forskere. Det finnes ingen patentløsning på hvordan man best forvalter jorda og dens ressurser.

Hvem lager pengene?

Penger er dypest sett et sosialt forhold, et løfte om tilbakebetaling som bygger på tillit. I de fleste land har retten til å skape penger blitt overdratt til pengeinstituttene som skaper penger hver gang de låner ut penger eller gir kreditt. Penger gjøres tilgjengelig ved at det utstedes mer rentebærende gjeld som brukes til kjøp av jord, hus, obligasjoner eller aksjer. Denne investeringsformen skaper ikke ny velstand som genererer ytterligere inntekter som kan gi avdrag på renta. Den tjener bare til å presse prisen på eksisterende aktiver i været. Eks.: Storbritannia: 97 % av pengene skapes av pengeinstituttene og det i form av gjeldsbaserte rentebærende lån. I tiåret før 2008 ble over 75 % av lånene bevilget til kjøp av obligasjoner eller hus. Dette får hus-prisbobla til å vokse (s 241)

Flere typer valutaer kan endre pengemessig monokultur til et finansielt økosystem.

Hvem eier arbeidskraften?

I løpet av de siste 30 åra har arbeidere i høyinntektsland sett at lønningene har steget litt, stagnert eller falt, mens lederlønningene har eksplodert. I Storbritannia har BNP vokst mye raskere enn gjennomsnittslønningene de siste 50 åra. Arbeidernes produktivitet har steget med 5%, mens lønningene steg med 0,4 % i alle høyinntektsland fra 2009 – 2013. Det er eierne ikke de som skaper verdiene gjennom å arbeide, som får fortjenesten. Hva har avgjort fordelingen mellom gruppene? Økonomisk teori sier at det er den relative produktiviteten, men i praksis er det den relative makten. Framveksten av aksjonærkapitalisme grunnfestet en kultur med forrang til aksjonærene. En virksomhets primære forpliktelse er å maksimere avkastningen for aksjonærene. De ansatte betraktes som utenforstående, en produksjonsomkostning som skal minimeres, et bidrag som kan leies og sparkes. Aksjonærene betraktes som innerkretsen selv om de aldri har satt sine bein i virksomheten. Men dette er en konstruksjon, det må ikke være slik.

Hvis en virksomhet skal være fordelende, kan det gjøres ut fra to utformingsprinsipper:

  • Rotfestet medlemskap (medarbeidereide virksomheter)
  • Interessentfinansiering (finansiere ved å utstede obligasjoner som gir investorene en rimelig fast avkastning)

Andelsbevegelsen er en gammel tanke. I 2012 skapte de 300 største kooperativene inntekter tilsvarende verdens 7. største økonomi.

Å omforme næringslivets DNA, s. 251. Men man skal begynne med det som lar seg gjøre som peker fram mot større seire i framtida.

Hvem bør eie robotene?

Den digitale revolusjonen er den mest kreative fellesressursen og svært betydningsfull, men også her kommer det seg an på hvem som eier og hvordan teknologien brukes. Utviklingen har skapt to tendenser:

  • En nettverksæra med samarbeid og omkostning på bortimot null. Et startskudd til en revolusjon i fordeling av kapitaleierskap. I dag kan alle underholde, opplyse, lære og undervise på verdensplan. Alle kan i realiteten skape sin egen energi og selge overskuddet i mikroledningsnettet hvis den er koblet på kryptovaluta. Med 3D-printer kan vi produsere egne varer. Dette utvisker grensen mellom tilbyder og forbruker. Bruker-til-bruker-økonomi.
  • The winner takes it all-prosess. I stedet for mangfold, har de sterke nettverkseffektene, fordi alle vil være der de andre er, skapt digitale monopoler. Det globale sosiale fellesskapet blir kjørt ut fra egne kommersielle interesser og bevæpnet med patenter. I tillegg har vi fått «Den store frakoblingen av produksjon og arbeidsplasser». Det har blitt skapt en konsentrasjonstendens fordi den fortrenger menneskelig arbeidskraft. Roboter setter millioner av arbeidsplasser i fare. Dette kan ses som en frigjøring til annet arbeid. Eks. fra 1900 – 2000 gikk USAs arbeidsstyrke i landbruket fra 50 – 2 %. Bekymringen er at arbeidsplasser i andre bransjer ikke kan følge med.

Hvordan få til en omfordelende økonomi ut fra denne situasjonen?

  • Skifte skatt på arbeid ut med skatt på forbruk av ikke-vedvarende ressurser. Firmaer har skattefordel av å investere i maskiner som kan avskrives, mer enn arbeidere.
  • Mer investering i å oppkvalifisere mennesker på områder der de slår robotene. Men framtidas utbytte av lønnet arbeid kan komme til å skape et dypt splittet arbeidsmarked med enorm ulikhet.
  • Borgerlønn og arbeid i menneskelige nisjer
  • Enda bedre ville det være hvis det enkelte mennesket eier en andel i selve robotteknologien. Eks Alaska.
  • Det offentlige har investert mye i forskning, utvikling og infrastruktur i teknologien.

Hvem eier ideene?

Det internasjonale immaterielle opphavssystemet startet på 1500-tallet og spredte seg over hele Europa. Systemet koloniserte den allerede skapte vitensallmenningen. I dag hemmer opphavsrettslovene den innovasjonen som de opprinnelig var skapt il å fremme. Patenter erverves med det mål å blokkere for eller saksøke konkurrenter. Mainstream økonomi hevder at patenter er nødvendige for oppfinnere for å tjene inn igjen omkostningene sine. Men i tillegg finnes det en samarbeidende allmenning som deler gratis både soft- og hardware. Den digitale revolusjon kan fundamentalt endre eiendomsretten til velstand. Men vitenallmenningene trenger støtte fra en partnerstat for å skape felles verdi.

Staten kan bidra på følgende måter:

  • Invester i menneskelig oppfinnsomhet ved å undervise i sosialt iverksetteri, problemløsning og samarbeid i skoler og på universiteter over hele verden.
  • All offentlig forskning blir offentlig eid ved kontrakt som sier det går til allmenningen. Og ikke tillate opphavsrett og kommersiell gevinst
  • Begrens næringslivets overdrevne bruk av opphavsrettighetslover og de overdrevne virkefeltene for å unngå at de trenger seg inn på vitenallmenningen.
  • Bruk offentlige midler på et felles skapelsesrom - steder hvor innovatører kan møtes og eksperimentere.
  • Gi støtte til bruk av borgerorganisasjoner; andelsforeninger, studentgrupper, innovasjonsklubber og nabofellesskap fordi de puster liv i bruker-til-bruker-nettverk.

Tenk globalt

Vi har fortsatt ekstrem internasjonal ulikhet pådyttet den sydlige halvkule pga.

  • arven fra kolonitida
  • urettferdig gjeld
  • tvungen privatisering
  • skjeve handelsregler

Verden er som helhet mer ulik enn noe enkelt land.

Vi har blitt oppfordret til å identifisere oss som land, hver med sin egen økonomi. I tillegg må vi se på oss selv som det globale samfunn forbundet i en flerlagsøkonomi med mange innbyrdes avhengigheter.

Hvilke muligheter har vi til global omfordeling?

I 1970 lovet høyinntektsland FN å bidra med 0,7 % av landenes BNP til fordeling. Men 30 år senere gir vi 0,3. I stedet har globale migranter trådt til. Dette er den største enkeltkilde til finansiering utenfra i mange lavinntektsland, og overstiger både bistand og direkte utenlandske investeringer. Eks 25 % av BNP i Nepal, Lesotho og Moldova.

Høyinntektsland rettferdiggjør manglende bistand med at støtten forsvinner i de korruptes lommer. Men hva om vi gir bistanden direkte til befolkningen? Da vil den fungere som borgerlønn. Det lar seg gjøre ved utbredelsen av mobiltelefoner. Kenya er mobilbankpioner. Borgerlønn gjør ikke folk dovne eller uansvarlige.

Men borgerlønn kan ikke erstatte offentlig tjenesteytelse. Markedet fungerer best når det supplerer, ikke erstatter staten og allmenningene. Borgerlønn pluss gratis utdannelse og legebehandling kan bringe mennesker inn i donuten.

Hvor kan vi skaffe midler i tillegg?

  • Global skatt på de største formuene. 1,5 % av deres nettoformue ville skaffe skolegang til alle barn og gratis legebehandling til alle i lavinntektsland.
  • Et globalt selskapsskattesystem som betrakter multinasjonale selskaper som et enkelt samlet firma og lukker huller i skattelovgivningen.
  • Avgifter på destabiliserende og skadelige industrier, f.eks. skatt på globale finanstransaksjoner for å dempe spekulativ handel.
  • Global CO2-skatt på all produksjon av kull, olje og gass.

Urealistisk? Ja, men det var også avskaffelsen av slaveriet, stemmerett for kvinner osv.!

Det 21. århundrets store oppgave er å bygge opp en ny og vital felles sektor som kan motta markedets innhugg og overtakelse, beskytte kloden og fordele fruktene av vår felles arv.

  • Universell adgang til markedene
  • Universell adgang til offentlige tjenesteytelser
  • Universell adgang til den globale allmenning, særlig jordens livgivende systemer og det globale vitensfellesskapet.

Vi trenger å etablere et fellesfond der hvert enkelt menneske bevilges eiendomsrett som gjør det mulig for vedkommende å forvalte og beskytte ent bestemt område eller sfære. Fondet må legge tak over den samlede bruken og ta betaling fra brukerne og fordele utbyttet bredt.

JORDAS LIVGIVENDE SYSTEMER ER VÅR FELLES ARV!

Mer umiddelbart er det å skape en global vitensallmenning. Eksempel med William Kamkwamba.

Avslutning

Legene advarte mot no pain, no gain! Det kan føre til skader.

Rettferdige økonomier skapes ved å følge et bevisst utformet mønster. Fram med nettverket! Fordelingsstrømmene må innarbeides i det økonomiske spillet helt fra starten.

  • Omfordele formue
  • Kontroll over jord, pengeskapelse, virksomheter, teknologi og viten. Både markedet, staten og allmenningene må utnyttes.
  • Arbeide nedenfra og opp.


ØKONOMIARKITEKTUR!