Den sultne jenta og gullnøkkelen

Drama av Ellen Sjong basert på egen tekst
Dramatisering for scene: Fullversjon

ROLLELISTE

1. Forteller
2. Poella
3. Sola
4. Planeten
5. Lufta
6. Klima
7. Havet
8. Nitrogen (og Fosfor)
9. Landjorda
10. Livet
11. Vannet
12. Plastposen
13. Gutt
14. Gammel mann
15. Gode Hjelper Nettverk
16. Ungdom
17. Menneskeflokken

SCENE 1: SOLA OG NØKKELEN

(Scenen starter taus og litt mørk. Poella kommer sakte inn. Midt på scenen snur hun seg mot salen. Hun har lavendelfarget kjole og er tynn. Hun holder seg for magen og mumler: Jeg er så sulten. Ser bedende ut over salen, så vandrer hun litt sakte rundt, mens fortelleren snakker).

FORTELLER:

Det var en gang ei lita jente som var så sulten. Poella het hun.

Det brer seg sakte et gyllent sollys. Poella snur seg og ser mot skjermen (eller skikkelsen) fra sida. Sola vises som en strålende skikkelse eller sol på skjerm med stemme bak.)

POELLA:
(klar og høflig) Sol, sol. Kan jeg få litt mat av deg?

SOLA:
(opphøyd, men mild). Hm. Nei, lille barn, det kan du ikke. Du må gå til Planeten du bor på og spørre den.
Men jeg skal hjelpe deg med to ting.

POELLA:
(Undrende, håpefull) Å, hva er det?

SOLA:
(vennlig) For det første skal du få denne nøkkelen av meg. (Sola rekker henne en skinnende gullnøkkel)
Ta godt vare på den. En vakker dag når du står midt i en menneskeflokk, vil du ha bruk for den.

POELLA:
(litt spørrende) Takk!
For det andre skal jeg love å gi planeten din energi. Uten energi, ingen mat, lille menneskebarn.

POELLA:
(nysgjerrig) Hva er energi?

SOLA:
(blidt) Det er lys og varme, det.

(Sola skinner over Poella og scenen er badet i lys. Hun ser ut over rommet, tankefull.

SCENE 2: PLANETEN OG DENS BARN

(Poella løper opp på et høyt fjell der hun kan se ut over planeten. Scenebildet skifter til en svakt krummet horisont av vår vakre blå planet. Poella roper)

POELLA:
Planet, Planet, kan jeg få litt mat av deg?

PLANETEN:
Nei, lille barn. Det kan du ikke for det er noen av solstrålene jeg ikke tåler. Nå skal du høre! Jeg har seks barn, de kan hjelpe. De heter Lufta, Klima, Havet, Vannet, Landjorda og Livet. Du må gå til datteren min Lufta og spørre henne.

SCENE 3: LUFTA

(Poella løper ned igjen på scenegulvet og roper litt på måfå ut og opp i lufta. Hun tar med begge hender ut i den og prøver å gripe den. Litt luft får håret hennes til å flagre. Hvis bruk av skikkelse, er den innhyllet i hvite slør og kretser rundt henne. Poella klarer ikke å fange henne)

POELLA:
Lufta, Lufta! Jeg ser deg ikke. Hvor er du?

LUFTA:
(snakker med hes, luftfylt og litt ertende stemme). Her lille venn, her er jeg! (Det blåses en ekstra vind mot Poella)

POELLA:
(med sørgelig stemme) Jeg er så sulten. Jeg trenger mat, men Planeten sa at jeg måtte gå til deg fordi det skinner farlige solstråler mot den og at bare du kan gjøre noe med det.

LUFTA:
Ja vel. Det kan jeg hjelpe med. Jeg kan lage et ozonlag, et helt skall uten hull i mine øverste lag, så de farlige strålene ikke treffer Planeten og gjør henne syk.

POELLA: Får jeg mat av deg da?

LUFTA: Nei, lille barn! (Sørgmodig) Det må nok mere til enn meg for å få til mat. (Håpefull) Du må gå til broren min, Klima. Han kan kanskje gi deg mat.

SCENE 4: KLIMA

POELLA (går rundt på scenen og leter. Hun roper oppgitt og litt på måfå ut i rommet)
Klima, Klima, jeg kan ikke se deg. Hvor er du?

(Lys og lyd skifter brått. Det buldrer og braker, vi hører regn og vind. Poella tar på seg jakka si og skutter seg. Været endres deretter raskt til solskinn og sterk varme. Poella må ta av seg jakka igjen. Hvis skikkelse, danser Klima dramatisk rundt på scenen i tråd med lydene)

KLIMA:
Her lille venn, her er jeg! (grov i målet og et ekstra bulder)

POELLA:
Åh, det var mye forskjellig vær på en gang!

KLIMA:
Ja, noen kaller meg Klima og noen kaller meg Været. Hva er det du vil da?

POELLA:
(Bedende) Jeg er så sulten. Kan du gi meg litt mat?

KLIMA:
Nei, lille barn. Det må nok mere til enn meg for å skaffe mat. Du må gå til broren min Havet. Han ligger der nede og breier seg med alle fiskene sine. Men jeg kan hjelpe til med været mitt. Jeg skal gjøre så godt jeg kan for å være i balanse. (Klima later som han balanserer på et tau / strek på scenen. Bruker armene som vektkorreksjon)

POELLA:
I balanse? Hva balanserer du på?

KLIMA:
(Hopper av liksomtråden og snur seg mot henne, skifter deretter tyngdepunkt etter hvert som han ramser opp) Jeg balanserer mellom passe varm og passe kald, passe tørr og passe våt.

POELLA: Tusen takk! (Hun takker mens hun løper gjennom en skog (bilde på lerret), snur og kommer til stranda. (Bilde av strand og blinkende hav) Vi hører bølger som slår)

SCENE 5: HAVET

POELLA:
(Litt mer ivrig denne gangen) Havet, Havet, kan jeg få litt mat av deg?

HAVET:
(Hvis skikkelse, står han og bølger med kroppen) Tja, barnet mitt. Jeg kunne kanskje gitt deg av fiskene mine. Men de tør ikke være her (går bort til henne og hvisker) for det er noen som truer meg. De heter Nitrogen og Fosfor. (Snakker normalt igjen) De er egentlig veldig fine fyrer som vi trenger for å få mat.

POELLA:
Ja, men hvorfor er Nitrogen og Fosfor skumle for deg da?

HAVET: Jo, det skal jeg si deg (havet bølger seg litt) Oppe i overflata mi er det fullt av bittesmå planter som vi kaller plantealger. (Havet plukker av seg en forstørret grønn alge som er festet på drakta hans og Poella går bort til han for å se) De elsker Nitrogen og Fosfor. Når algene får besøk av de to der, blir det så mange alger i meg at vannflata mi blir grønn. (Bildet av havet hvis lerret, skifter farge til grønt). Fiskene mine får ikke puste for algene bruker opp oksygenet mitt. (Sørgmodig) Og så dør fiskene.

POELLA: Men hvordan får de så mye Nitrogen og Fosfor da? (Poella ser forundret ut).

HAVET: Fordi menneskene tror de er lure. De lager fabrikker som lager kunstig mat til plantene, og i den er de to, Nitrogen og Fosfor! (Bildet skifter til kunstgjødsel. Hvis havet er skikkelse, viser han fram litt kunstgjødsel som ligger i en pose el.l. påsydd drakta hans). Menneskene bruker slik kunstgjødsel for å få plantene til å gro fort og lettvint. Men så kommer regnet og skyller bort kunstgjødsla så mye av den havner i ferskvannet og i meg. (Vi hører havet sukke og skvulpe).

Gå til Nitrogen og Fosfor og be dem hjelpe deg med å skaffe mat på en god måte slik naturen alltid har gjort. Du finner Nitrogen i lufta og Fosfor litt rundtomkring, i jordskorpa og kanskje i en stein, hvem vet? Så skal jeg hjelpe broren min Klima med å være i balanse. Jeg skal ta til meg karbondikosid, - du vet sånn CO2, når det blir for mye av det i lufta.

-Åh! (Poella stønner). Dette ble litt mye for meg av bokstaver og vanskelige ord. Jeg løper til de skumle Nitrogen og Fosfor-fyrene! (Hun løper ut av scenen)

SCENE 6: NITROGEN OG FOSFOR

(Scenebildet skifter til et åpent landskap. Lufta suser i vinden og stiger etter hvert dansende fram på scenen)

LUFTA:
Du skal få snakke med Nitrogen. Han er den største delen av meg, han, ser du. Han er så stolt av det, kan du høre han nynner? (Lufta spør Poella og hun holder bak det ene øret for å lytte godt. Vi hører litt svak nynning. Hun nikker).

NITROGEN:
(Hopper fram på scenen og roper f.eks. på bergensk) Hallåien Poella! Eg e' her i Luften, men du kan bare ikkje se meg for eg e' en usynlig gass!

POELLA: Å, jeg trodde du var i vannflata og ødela for fiskene, jeg.

NITROGEN: (Stolt og skrytete) Ja, eg kan være overalt, eg. I jorden også!

POELLA: Kan jeg få litt mat av deg, jeg er så sulten! Du gir jo algene mat!

NITROGEN:
Ja! (Nitrogen ler). Men det må nok mer til enn meg og kameraten min, Fosfor. Du puster meg inn og ut av lungene dine hele tiden, men kroppen din klarer ikkje å bruke meg på den måten.

Du må gå til søsteren til Luften, hon som heter Landjorden, for det er vi sammen med jordsmonnet hennes som kan bidra til mat. Men (Nitrogen tar ei lita tenkepause). Eg skal snakke med fetter Fosfor (han ser seg rundt på scenen og finner fosfor bak en stein, drar han fram og holder han i handa) så skal vi gjøre så godt vi kan for at ikkje noen skal lage kunstgjødsel av oss og strø oss ut over jordene i store mengder (han veiver med armene).

(Nitrogen begynner å nynne og danse igjen, trekker med seg Fosfor og blir svakere og svakere i det de forsvinner).

POELLA (roper og vinker etter han, før hun snur og løper ut av scenen): Tusen takk for at dere vil hjelpe, det var snilt! (Mumler for seg selv). De var jo egentlig ikke så skumle.

SCENE 7: LANDJORDA

(Scenebildet skifter til en stor jordhaug, stein og små røtter vises. Hvis skikkelse, er han kledd i brunt stoff med et par steiner og noen røtter hengende på seg. Han sitter bred og stor på scenegulvet)

POELLA:
(med bedende, litt pipete stemme. Holder seg for magen) Landjord, Landjord, kan jeg få litt mat av deg, jeg er så sulten?

LANDJORDA:
Tja. (Hun tar en liten pause, er ukomfortabel og rister litt på seg). Du må gå til søstera mi, hun som heter Livet, og spørre henne. Uten henne er jeg egentlig bare en masse mineraler.

POELLA: Hva er mineraler?

LANDJORDA: Tja, ulike steiner kan man si! Eller steinstoff? (Ei lita tenkepause). Men Livet, ser du, hun gjør meg til den deiligste jord som plantefrø kan vokse seg store og sterke i. Du finner Livet som bittesmå bakterier og amøber og marker nedi jorda. Du finner henne oppå bakken min som planter, dyr og mennesker og i lufta som fugler. Lykke til! Men altså, jeg lover å hjelpe til med disse mineralene mine, for plantene trenger dem også.

POELLA: Tusen takk. (Hun bråsnur og løper ivrig av sted, for hun tenker at hun nå nærmer seg maten)

SCENE 8: LIVET

(Scenebildet skifter til et tre fullt av liv: fugler, biller, bier, sommerfugler, ekorn, planter og ved siden av står et rådyr, et pinnsvin og en hare. Fuglesang og insektsumming. Treet veiver litt med greinene sine)

POELLA (Bråstopper når hun ser treet, andpusten):
Livet, Livet! Hør på meg! Kan du være så snill og gi meg litt mat?

LIVET:
(lys, mild, nesten syngende stemme). Neimen, du er jo ett av barna mine, du! Kom hit og hvil deg litt! (Hvis skikkelse, strekker treet ut ei grein mot Poella. Hun setter seg inntil stammen og ser opp). Vet du hva, kjære Poella min? Du er ett individ av det store biologiske mangfoldet på Planeten. (Slår ut med greinene sine). Og maten du trenger, er jo også del av meg, av Livet. (Lita tenkepause). Men det må nok enda mer til for å skaffe mat, dessverre.

POELLA (skuffet, snur seg mot treet og vil til å reise seg): Å nei! Nå har jeg vært hos (regner på fingrene sine) Sola, Planeten, Lufta, Klima, Havet, Landjorda og deg, Livet. Har dere enda flere søsken?

LIVET: Ja, vi har det. Du må gå til broren vår, Vannet. Uten han kan du ikke få mat.

POELLA (oppgitt): Men jeg har jo vært hos Havet!

LIVET: Ja, men Havet er salt. Han har en tvillingbror og det er Vannet som ikke er salt. Vannet finner du i skyene (Hun peker opp med ei grein), men der er han ikke så mye tess før han regner ned på Landjorda. Du får grave litt i jordsmonnet til Landjorda og se om du finner noe. Jeg skal skaffe deg så mye mat du orker, men først må du altså gå til Vannet og be han bli der nede i jorda. Han har det med å bare renne vekk fra oss, så røttene til plantene mine ikke får drikke.

POELLA (blidere nå): Det er klart jeg skal gjøre. Det kan vel ikke være så mye å be om. (Hun forlater scenen).

SCENE 9: VANNET

(Poella finner Landjorda igjen og graver i henne med hendene sine. Hun får bare fram tørr jord som smuldrer opp mellom fingrene. Hun kikker ned i hullet og roper. En svak stemme svarer etter hvert).

POELLA:
Vannet, Vannet! (Lytter med øret ned i hullet). Kan du hjelpe meg med å gi plantene vann så jeg kan få meg litt mat? (Nesten på gråten. Hun setter seg opp igjen. Magen rumler, og hun legger handa på den. Plutselig synes hun hun hører en lyd. Hun legger øret sitt ned mot hullet og lytter).

VANNDRÅPEN:
(spinkel stemme) Ja! Vi dråper kan gi plantene vann, men (sorgfull) vi har nesten ingen steder å gjøre av oss lenger. Vi trenger at det er fullt av mikroliv her nede i jorda. (Litt ivrigere og kraftigere stemme). Det må være bakterier og sopper og amøber og små og store marker! De lager hulrom og ganger til oss så vi får steder å bo. (Sørgmodig igjen). Men nå holder mange av de småtassene på å dø og da blir det så hardt at vi ikke kan leve her mer.

POELLA (medlidende): Men, - hvorfor det da?

VANNDRÅPEN: Fordi det ikke kommer noe bæsj og tiss fra dyr og heller ikke døde planterester som de mikrodyra kan spise. Nitrogen og Fosfor kommer nesten bare fra kunstig gjødsel, ser du. Og kunstgjødselet gir bare mat rett til planterøttene og ikke til de stakkars små krypa!   

POELLA: Å ja! (Hun smiler for hun vet med en gang hva vanndråpen mener). Jeg har nylig vært hos Nitrogen og Fosfor, jeg! (Stolt). Og de skal ikke la seg bruke til kunstgjødsel mer. Det sa i hvert fall Nitrogen!

VANNDRÅPEN:
(glad stemme) Så bra! Da har du gjort en god jobb! (Hvis skikkelse, gir han Poella high five) Da får jeg hulrom og ganger, og da trenger ikke bonden å vanne så mye med vannslangene sine heller. (Veslevoksent) Det er egentlig dårlig utnyttelse av vannressursene det! (Trist igjen) Men det er bare det … (tenkepause). Det er et problem til og det er all plasten og sprøytemidlene som havner her. De gjør meg syk. Du må gå tilbake til Landjorda og til Lufta og be de holde på mineralene og gassene sine så ikke menneskene får laget så mange farlige stoffer. Den kunstige, kjemiske forurensningen holder på å ta knekken på oss. Du kan begynne med plasten!

POELLA:
Å, huff da. Er plast farlig?

VANNDRÅPE:
Ja, når den blir brukt i slike mengder som nå, og ikke blir brukt om igjen og om igjen. -Skynd deg!

POELLA:
Tusen takk, vanndråpe, det var kloke ord! Jeg går tilbake til Lufta! (Hun går ut av scenen)

SCENE 10: PLASTPOSEN

(Kommer inn igjen. Scenebildet har skiftet til et jorde, med en landevei og en plastpose i grøfta).

POELLA:
Plast, plast! Jeg er så sulten og trenger å få meg noe mat. Men så hører jeg at du og mange andre stoffer forgifter både jord og luft og vann. (Streng i stemmen). Kan du slutte med det!

PLASTPOSEN:
(knitret litt i et hjørne av posen sin og svarer litt forurettet tilbake)) Hei du! Hvis du hadde kommet litt tidligere, så hadde du sett at jeg var full av mat! Men nå har jeg ikke mer mat i meg. Nå er jeg tom! Alt ble tatt ut og etterpå ble jeg bare kastet hit! Men altså. Du skal ikke gi meg skylda! Jeg blir bare laget jeg og etterpå blir jeg bare slengt! (Plastposen klør seg litt på reklamen sin. Så får den en idé).

Hvis du går til menneskene når de holder Ting, så får du dem kanskje til å bestemme noe klokt!

POELLA (forskrekket): - Mennesker som holder på ting?

PLASTPOSEN:
(Himler med øynene) Nei da! Å holde Ting er det de kaller det når de kommer sammen for å bestemme. (Mildere) Det jeg kan hjelpe med, er å be alle oss plastbiter om å samle oss, så ser menneskene hvor mye det er av oss. Og så kan du bli med i «medbestemmelsen» og be dem tenke seg litt mer om, før de finner på å lage så mye farlig.

Vi plastrester for eksempel, brytes ned til bittesmå mikroplast. (Lerretsbildet skifter til sydpolen) Vi finnes overalt, i skyene, på Sørpolen og på bunnen av Atlanterhavet. Vi er i mat, drikkevann og luft. Når de bittesmå bitene kommer inn i plantene, så får de problemer med fotosyntesen!

POELLA (ser ut som et spørsmålstegn):
Hva? Foto-, foto …?

PLASTPOSEN:
(Belærende) Fotosyntesen er plantenes måte å skaffe seg energi, altså mat på en måte, til cellene sine. Den gir planta kraft til å vokse og bære frukt. Da får du mat i magen din og i tillegg så slipper plantene ut oksygen så du kan å puste det inn. (Løfter litt på håndtakene sine, kry over alt den vet).

Du må gå til menneskene når de holder Ting. Be dem bestemme noe klokt! (Poella går litt sliten ut av scenen, holder seg på magen).

SCENE 11: FOLKET OG NØKKELEN

(En menneskeflokk sitter i et skogholt. Poella står bak en busk og lytter til dem først, men så våger hun seg fram. Hun tar tak i talestokken og slår den tre ganger i bakken)

POELLA:
Hør nøye etter! Jeg har noe å si dere. (Poella later som hun snakker og gestikulerer samtidig som vi hører fortelleren. Publikum lytter nøye og tidvis forskrekket, rister på hodet osv.).

FORTELLEREN: Så fortalte Poella menneskene om den lange vandringen sin og om alt som må til for å skaffe sunn og frisk mat.

POELLA:
Vi trenger … (Hun kremter for å få så høy og klar stemme som mulig). For å få mat, trenger vi sola, ozonlaget, klimaet, havet, nitrogenet og fosforet. Vi trenger landområder med friskt jordsmonn, vann og de mange forskjellige artene av planter og dyr. Men til og med det er ikke nok, for vi må få oss mennesker til å snakke sammen og bli enige om at vi ikke forgifter plantene med ting vi lager, for eksempel plast. Og heller ikke sprøytemidler til jordbruket og annen kjemisk forurensning som deretter forgifter dyra og oss (trekker pusten).

Her har jeg en nøkkel! (finner fram snora hun har hatt rundt halsen med gullnøkkelen hun fikk av sola. Hun viser den fram med den ene handa). Er det noen som forstår hva denne nøkkelen kan låse opp? Det skulle være der det var en flokk mennesker. Kan det være her?

MENNESKENE (mumler sammen, alle rister på hodet, noen sier nei, andre sier de ikke vet om noe med lås. Plutselig løper en liten gutt bort til Poella og trekker ivrig i armen hennes).

GUTT: Kom med meg! (Han leder henne til et skrin.)

SCENE 12: SKRINET

(Barna går ut av skogen og inn i et åpent landskap med store steiner. Gutten viser Poella skrinet, og hun blir forskrekket og veldig ivrig).

GUTT:
Tenk om nøkkelen passer!(Han skjelver på hendene når han prøver. Han åpner skrinet, vendt mot publikum, sakte).

POELLA (oppildnet): Ja, den passer! -Men åh! (Hun synker litt sammen, skuffet over at det bare var bokstaver. Bilde på lerretet viser bokstavene DOGE SLIMSLAP. Så blir gutten ivrig. Han utbryter:)

GUTT:
Jeg tror jeg forstår. Det er en kode! Bokstavene kan bli til ett eller flere viktige ord som vi kan ta med tilbake til menneskene. (De strever en stund, men klarer ikke å løse ordgåta).

GUTT:
Kom!

(De løper tilbake til flokken som vrir og vrenger på bokstavene og klør seg i hodet. Men klarer ikke å løse gåta)

GAMMEL MANN: Jeg vet hva vi gjør. Vi må finne Gode Hjelper Nettverk. Der tror jeg vi kan løse gåta. Hun vever sammen alt vi føler, alt vi har erfart og alt vi vet. (Mannen går foran ut av scenen, deretter gutten og Poella med skrinet mellom seg).

SCENE 13: NETTVERK

(Bak et gammelt tre sitter den gamle kona som kalles Nettverk og vever sammen taustumper, ulltråder, plantestengler, hestetagl og mye mer. Når knutene er laget, funkler de som diamanter.

POELLA: Å, det ser nesten ut som et trylle-spindelvev. Så fint det er!

GAMMEL MANN:

Kjære Nettverk! Poella her (han snur seg mot Poella) fikk en nøkkel av sola og med den har hun og gutten der (peker mot gutten), låst opp et skrin. I skrinet lå mange bokstaver hulter til bulter. Men vi klarer ikke å løse gåta. (strammer seg opp og sier tydelig litt vendt ut mot publikum). Vi mennesker vet mye, men vi vet ikke alltid hvordan vi skal sette det vi vet sammen. (Vendt mot Nettverk) Kan du hjelpe?

(Nettverk tenker seg litt om, så rekker hun ut hendene mot kista og bokstavene. Deretter legger hun tauverket oppå hodet og mumler noe uforståelig. Hun sitter helt stille og lytter).

NETTVERK (med gammel skjelvende stemme): Ja visst! Det er to ord. Det første er «gode». Det andre er … (Hun trekker Poella til seg og hvisker ordet til henne).

POELLA: Å ja, selvsagt! Det er løsningen!

SCENE 14: FINALE

(Tilbake i skogen. Poella dunker med talestokken tre ganger. Alle blir stille.)

POELLA:
Jeg har vært sulten lenge og jeg har vandret langt. Men selv om ingen av de jeg møtte kunne gi meg mat, har jeg lært mye. Av sola får vi energi. (Poella hopper opp og strekker armene opp og beina ut og smiler) Ozonlaget slipper bare de gode strålene inn til oss. Klimaet sørger for at været er bra å vokse i (Poella etterligner Klima da han balanserte); passe varmt, passe kaldt, passe vått og passe tørt. Havet hjelper klimaet når det har blitt for mye CO2 i lufta. Nitrogen og fosfor fra naturen er mat for småkryp i jorda og nødvendig for å skape frisk og sunn jord som holder på vannet. Akkurat som en svamp full av huller. (Hun viser menneskeflokken en svamp). Jord fullt av liv og nok vann, gir planterøttene mat. (Poella bøyer seg ned og plukker opp en plante med tydelige røtter. Hun trekker ei rot gjennom et svampehull).

Både over, under og på bakken må det være plass til mangfold av liv (Vi hører glad fuglesang. Menneskeflokken ser opp, deretter interesserte på Poella igjen). Lufta, Havet, Jorda og Vannet er ufattelig gode i virket sitt. Men hver enkelt klarer ingenting hvis ikke de lager et nett av verket. Når de setter det sammen, blir det magi. Mat er magi! (Ja, mumler menneskeflokken, noen klapper)

Dette klarer de, men vi mennesker klipper i stykker veven, bit for bit. (Poella plukker opp ei stor saks fra bakken som hun klipper av et par masker i garnet til gamle Nettverk. Åh. Stønner menneskeflokken, forskrekket). Vi lager ting uten å spørre Planeten og hverandre om det passer inn i veven. (liten pause) Og når vi mennesker forstår dette, så forstår vi kanskje også at vi må samarbeide. Alle vi og hele planeten må bestemme med hverandre, ikke mot hverandre. Medbestemmelse! Og det verket hver av oss mennesker skaper, må også knyttes sammen i nett til nettverk. Funklende magi. (Ja, samarbeid! roper menneskemengden og alle holder hverandre i hendene som et nettverk, hevet opp i lufta)

Sola ga meg en nøkkel (hun viser den) og ved hjelp fra denne gutten her (snur seg mot han og holder armen hans opp), fant vi et skrin den passet til. Skrinet har gitt oss koden til gode liv for oss alle og alt annet som lever.

(Alle som hører på, sitter helt stille og venter spent på den hemmelige koden).

FORTELLEREN (går fram og snakker til publikum): Alt i verden virker inn på hverandre, fortsatte Poella. Derfor må vi lage GODE SAMSPILL! Samarbeide altså. Med hverandre og med naturen. Bare da klarer vi å skaffe sunn og frisk mat til alt liv på planeten.

POELLA (går fram til publikum): Naturen samspiller når den får lov av oss. Det må vi også lære oss å gjøre i forhold til den og hverandre!

(Fortelleren trer tilbake, Poella snur seg mot flokken. Alle klapper og roper hurra! En ungdom går fram og sier høyt og tydelig):

UNGDOM: Nå binder vi opp ordene GODE SAMSPILL på treet her. Så vi aldri glemmer dem. Og deretter gå vi på kroa vår og får oss et godt måltid mat, alle sammen! Nå skal du slippe å være sulten mer, Poella!

(Alle jubler. Ordene bindes opp i treet. Fest.)

(Lys ned. Slutt.)