I denne podkastserien legger vi en bredere forståelse av økonomi til grunn enn det som er vanlig. Økonomi handler ikke først og fremst om penger, markeder eller finans­iell vekst, men om hvordan vi som samfunn bruker natur til å produsere og fordele det vi trenger for å leve gode liv. Med andre ord: økonomi dreier seg om å dekke menneskelige behov i vid forstand innenfor de rammene som naturen setter.

All produksjon – også av tjenester – krever energi og materialer fra naturen. Den økonomiske prosessen kan derfor forstås som et samspill mellom mennesker og natur. Men den er også et samspill mellom mennesker. Økonomien består av regler for hvem som har tilgang til naturressursene og under hvilke betingelser. Regler definerer også betingelser for produksjonen og hvordan produkter og inntekt fra produksjonen fordeles. Institusjoner, maktstrukturer og verdier blir derfor sentrale.

Disse forholdene varierer mellom samfunn og over tid – dvs. økonomier organiseres på ulikt vis. Markeder er bare én av flere måter å ordne økonomisk aktivitet på. Vi kan samarbeide like gjerne som å kjøpe og selge. Selvforsyning spiller en viktig rolle i mange samfunn. Ulønnet arbeid, som omsorgsarbeid og husholdsarbeid, er helt sentralt for å dekke menneskelige behov, selv om det ofte usynliggjøres i tradisjonell økonomisk analyse.

Målene med økonomien er ikke gitt én gang for alle. I vår økonomi er målet om å tjene mest mulig penger en viktig drivkraft. Men den kunne også vært organisert rundt å dekke grunnleg­gende behov. Hva vi oppfatter som behov og hvordan disse best kan dekkes, formes videre i et samspill mellom biologiske forutsetninger, sosiale og politiske prosesser. Vi påvirkes av reklame, og i vårt samfunn er det ofte av stor verdi å ha det nyeste. Slik har det ikke alltid vært. Videre kan det også oppstå motsetninger mellom hva vi subjektivt ønsker og hva som faktisk bidrar til gode liv for oss som mennesker og som sikrer et bærekraftig samfunn.

Standard økonomisk teori framstiller markedsøkonomien som et nøytralt system. Der kan alle skaffe seg det de mest ønsker. I podkasten legger vi et annet syn til grunn. Ingen økonomiske systemer er verdinøytrale. Vår form for markedsøkonomi fremmer verdier som kan kjøpes og selges og prioriterer interessene til de som har mye å kjøpe for. Andre måter å organisere økono­mien på fremmer andre verdier og interesser. Kombinasjoner av ulike systemer kan derfor bidra til at et bredere sett av verdier dekkes. Økonomiske beslutninger har konsekvenser for både natur og mennesker og skaper derfor politiske spørsmål som ikke kan 'løses' en gang for alle. Snarere må de løftes fram og vurderes åpent.

Et formål med podkasten er å gi innsikt til hjelp i en slik samfunnsmessig samtale. Vi ønsker å fremme en måte å tenke om økonomi på som gir et godt grunnlag for å analysere dagens kriser og for å utforske hvordan vi kan utvikle en økonomi som faktisk tjener mennesker innenfor naturens grenser.

Podkasten tar utgangspunkt i at institusjoner er helt sentrale for å forstå hvordan økonomien faktisk fungerer. Institusjoner kan enkelt beskrives som samfunnets 'spilleregler' – de rammene som former hvordan vi handler og samhandler med hverandre.

Mer konkret klassifiserer vi institusjoner som tre typer regler: konvensjoner, normer og formelle regler (lover). Konvensjoner handler om hvordan det forventes at ting gjøres og forstås – for eksempel ord og grammatikk (språket), målesystemer eller hverdagslige praksiser. Normer går et steg videre ved å si noe om hva som er riktig/hva vi bør gjøre, som å vise respekt for andre eller ta hensyn til naturen. Formelle regler, som lover, er i tillegg basert på et system for håndheving gjennom myndigheter og domstoler. Det er viktig å merke seg at organisasjoner som bedrifter, stater og universiteter ikke er institusjoner i denne betydningen. De er aktører som både fungerer og får sitt særpreg i kraft av de institusjonene de er basert på.

Institusjoner gjør komplekse samfunn mulige. De skaper forutsigbarhet og koordinering i hverdagen vår, og de gir mening til handlingene våre. Samtidig former de oss som individer: Gjennom oppvekst og erfaring lærer vi hva som forventes av oss i ulike roller – som forbrukere, arbeidstakere, borgere eller beslutningstakere. Dermed er institusjoner ikke bare noe vi lager – de er også med på å forme hvem vi er og hvordan vi handler.

Dette er avgjørende for å forstå økonomien. Økonomien er ikke et naturlig system som fungerer av seg selv, men et samfunnsskapt system bygget på politisk formulerte institusjoner. De bestem­mer hvem som har tilgang til ressurser, hvordan produksjonen skjer, og hvordan gevinster og kostnader fordeles. Eiendomsrett, markedsregler, selskapsformer og finans­systemer er alle slike institusjoner. De påvirker både hva som produseres, hvordan det produseres, hvordan produksjonen fordeles og hvilke konsekvenser produksjonen får for natur og samfunn. Institusjoner bestemmer dermed også hvordan vi håndterer utslipp og avfall. Konflikter om arealbruk, energi, fiskeressurser og mineraler er derfor i stor grad konflikter om hvilke regler og rettigheter som skal gjelde og hvilke verdier som skal prioriteres.

Et annet viktig poeng er at institusjoner er nært knyttet til makt. De gir oss kapasitet til å handle – men de fordeler også slike muligheter ulikt. Noen aktører får større kontroll over ressurser og beslutninger enn andre. Samtidig påvirker institusjoner hvordan vi tenker om verden, hva vi ser som normalt og hvilke løsninger vi oppfatter som realistiske.

Selv om institusjoner kan virke stabile og 'naturlige', er de menneskeskapte og kan endres. Slike endringer kan skje gradvis, gjennom utvikling av nye praksiser og normer, eller mer direkte gjennom politiske beslutninger. For å utvikle en bærekraftig økonomi, er det ikke nok å prøve å endre individuelle valg. Vi må også endre de institusjonelle rammene som ligger til grunn for disse valgene. Å forstå institusjoner gir oss dermed et helt avgjørende utgangspunkt for resten av podkasten: Det viser hvorfor dagens økonomi fungerer som den gjør – og hvordan vi faktisk kan endre den.

I dag er det én måte å tenke økonomi på som dominerer i politikk, utdanning og offentlig debatt – den såkalte nyklassiske økonomien. Samtidig vokser det fram alternative perspektiver. Podkasten er basert på en bestemt versjon av disse perspektivene – en tilnærming som kombinerer økologisk og institusjonell økonomi. Sett i forhold til nyklassisk økonomi, gir denne syntesen svært ulike svar på hva økonomi er, hva den skal være til for, og hvordan vi kan skape en bærekraftig framtid.

I den nyklassiske økonomien forstås økonomi først og fremst som et spørsmål om hvordan individer bruker knappe ressurser for å oppnå høyest mulig tilfredsstillelse. Mennesker ses på som uavhengige aktører som vet hva de vil ha, og som søker å maksimere egen nytte. Markeder – der vi kjøper og selger varer og tjenester – betraktes som effektive og i utgangspunktet nøytrale mekanismer for å oppnå dette. Hvis markedene får fungere fritt, vil de, ifølge denne tankegangen, sørge for at ressursene brukes på best mulig måte.

Denne måten å tenke på har vært svært innflytelsesrik. Men den har også viktige begrensninger. Den tar i liten grad hensyn til naturens grenser, og den behandler ofte miljøproblemer som 'tilleggsspørsmål' – ikke som noe som ligger i selve økonomiens måte å fungere på. Videre antar den at folks behov og ønsker er gitt, og at forskjeller i inntekt i stor grad reflekterer individuelle valg. Spørsmål om rettferdig fordeling blir dermed ofte skjøvet til side.

Den institusjonelle–økologiske tilnærmingen som denne podkasten er basert på starter et helt annet sted. Her forstås økonomien som noe langt mer grunnleggende: som måten samfunnet organiserer produksjon og fordeling av det vi trenger for å leve. Økonomien er ikke et lukket system av kjøp og salg, men en del av både naturen og samfunnet rundt oss. Dette betyr at økonomiske problemer ikke bare kan løses gjennom priser og markeder, men krever bevisste samfunnsvalg.

For det første legger dette perspektivet stor vekt på at økonomien er avhengig av naturen. All produksjon bruker energi og materielle ressurser, og alt vi produserer ender til slutt som avfall. Naturen setter derfor reelle grenser for hvor stor økonomien kan bli. Miljøproblemer er ikke tilfeldige unntak. De er en direkte konsekvens av at all produksjon er avhengig av natur og problemet blir forsterket i en økonomi som er konstruert for å vokse.

For det andre ser denne tilnærmingen annerledes på oss mennesker. Vi er ikke bare opptatt av oss selv. Vi kan handle både ut fra egeninteresse og ut fra hensyn til fellesskapet. Vi er sosiale og påvirkes av institusjoner – som konvensjoner, normer og lovverk – og av de bredere sosiale, kulturelle og politiske rammene i samfunnet. Det betyr at hva vi ønsker og hvordan vi handler, formes av samfunnet rundt oss.

Et viktig poeng er derfor at økonomien ikke er 'naturgitt'. Den er skapt av mennesker – og kan endres. Markeder er bare én av flere måter å organisere økonomien på, og de fungerer ikke nøytralt. De påvirkes av maktforhold, regler og institusjoner, og kan bidra både til økt forbruk, ulikhet og press på naturen.

Den institusjonelle–økologiske tilnærmingen er også tydelig på at økonomi handler om verdier. I stedet for å late som om økonomifaget kan opptre nøytralt, sier den at det må delta eksplisitt i en samfunnsmessig samtale om hva slags samfunn vi ønsker. Et sentralt mål er å sikre gode liv for alle innenfor naturens tålegrenser. Det innebærer både å dekke grunnleggende behov for alle og å begrense overforbruk der det truer naturgrunnlaget.

Dette fører til andre typer spørsmål enn i standard økonomi:
     • Hvor stor bør økonomien være, gitt naturens grenser?
     • Hvordan kan vi fordele ressurser mer rettferdig?
     • Hvilke typer institusjoner – økonomiske systemer og ordninger – evner å fremme fellesskap, ansvar og langsiktighet?

Forskjellen mellom de to perspektivene er derfor ikke bare teknisk – den er grunnleggende. Der nyklassisk økonomi primært handler om effektiv bruk av ressurser gjennom markeder, handler den institusjonelle–økologiske tilnærmingen om hvordan vi organiserer samfunnet for å sikre både menneskelig velferd og en levedyktig natur.

Med andre ord: Spørsmålet er ikke bare hvordan økonomien fungerer – men hva vi vil at den skal gjøre for oss, og for framtidige generasjoner.

Klassisk økonomi vokste fram på 1700- og 1800-tallet med tenkere som Adam Smith, David Ricardo, Thomas Malthus og John Stuart Mill. Den oppstod i en tid preget av tidlig industriali­sering og økende betydning av markeder, men beholdt samtidig et sterkt fokus på produksjon og bruk av naturressurser i den forbindelse. Økonomi ble forstått som en prosess der samfunnet skaper rikdom gjennom innsats av arbeid og naturressurser (særlig jord) og med vekt på arbeidsdeling.

De klassiske økonomene skilte mellom bruksverdi og bytteverdi. Bruksverdi handler om hvordan varer dekker konkrete menneskelige behov – som mat, klær og bolig – mens bytteverdi handler om hvor mye et gode er verdt i forhold til et annet gode målt i form av priser. De hevdet at bytteverdien stod i forhold til arbeidsinnsatsen bak varene (arbeidsverdilæren). Samlet gav disse begrepene økonomifaget en langt på vei "objektiv" forankring i materielle forhold og konkrete menneskelige behov.

Naturens rolle var tydelig til stede, både som grunnlag for produksjon og som mulig begrensning. Malthus pekte på naturgitte grenser for matproduksjon. Samtidig var økonomifaget nært knyttet til moral og samfunn. Mill reflekterte over en mulig framtidig "stasjonær tilstand" der økonomien ikke lenger vokser på grunn av ressursbegrensninger og institusjonelle forhold. Han stilte også spørsmål ved om fortsatt økonomisk vekst burde være et mål når et høyt velstandsnivå var nådd. Da burde fokuset flyttes fra produksjon til fordeling. Ricardo la på sin side stor vekt på fordelingen av rikdom mellom klasser i form av jordrente (landadelen), profitt (kapitalistene) og lønn (arbeiderne), men da ut fra ei forklaring basert på de ulike ressursenes produktivitet/økonomiske lover og ikke en rettferdighets­betraktning. Malthus argumenterte sterkt mot 'understøttelse av de fattige' siden fattigdom var et permanent fenomen. Slik han så det ville befolknings­økningen alltid være raskere enn økningen i matproduksjonen. Selv om Smith er oppfattet som 'far' til begrepet 'det økonomiske mennesket' – et selvsentrert individ – var han vel så mye opptatt av at mennesker også handler ut fra empati og moralske vurderinger – ikke bare egeninteresse.

Institusjonell økonomi er ikke enhetlig. Her vil fokus være på retningen klassisk institusjonell økonomi, som har sine aner tilbake til norsk-amerikaneren Thorstein Veblen. Andre viktige økonomer i en tidlig fase var John R. Commons. Retningen oppstod kort tid etter at nyklassisk økonomi begynte å ta form (se egen boks) og var basert på en kritikk av denne – særlig dens individualistiske menneskesyn og forestilling om markeder som nøytrale og selvregulerende. I stedet legger denne tradisjonen vekt på at økonomien er et system av menneskeskapte institu­sjoner som konvensjoner, normer og lovverk. Commons vektla at økonomi først og fremst handler om rettigheter, plikter og fordelingen av adgang til ressurser – altså hvem som får bruke hva og på hvilke vilkår. Mennesket forstås som formet av institusjoner samt av organisasjoner og maktforhold det inngår i. Samtidig er det selv med på å utvikle og endre disse konstruksjonene. At vi formes av institusjoner betyr at individet ikke lenger kan fungere som et nøytralt referansepunkt for samfunnets verdivurderinger, slik nyklassisk teori legger til grunn. Veblen påpekte blant annet at forbruk ofte fungerer som sosial markering (såkalt 'prangende forbruk' ('suspicious consumption'). Vi har videre ulike verdier som forbrukere og borgere, og som forbrukere påvirkes vi videre sterkt av reklame mm.

Mennesket kan altså ikke sees på som et isolert individ, men som et sosialt og relasjonelt vesen, formet av roller og preget av vaner, kultur og læring. Valg skjer ikke gjennom perfekte rasjo­nelle beregninger, men gjennom erfaring, påvirkning og institusjonelle rammer. Økonomiske prosesser ses derfor som evolusjonære og historiske, snarere enn som statiske likevekts­systemer.

Et sentralt poeng er at tilgang til ressurser alltid er et spørsmål om makt og konflikt. Institu­sjonelle økonomer studerer hvordan rettigheter, plikter og eierskap etableres og endres gjen­nom politiske prosesser. Markeder er ikke 'naturlige', men institusjonelt konstruerte og politisk forankrede. Produksjon og fordeling formes derfor både av markeder, organisasjoner (som bedrifter) og politiske beslutninger.

Økologisk økonomi vokste fram fra 1960- og 70-tallet som en reaksjon på at naturen i stor grad var blitt fraværende i den dominerende nyklassiske skolen. Et viktig aspekt var også at miljøproblemene ble stadig mer synlige. Perspektivet tar utgangspunkt i at økonomien er grunnleggende avhengig av naturen og må forstås som en fysisk prosess med tilførsel av energi og materialer og utslipp av avfall.
Inspirert av blant annet termodynamikk understrekes det at ressursbruk har absolutte grenser, og at økonomisk aktivitet uunngåelig påvirker naturens systemer. Miljøproblemer betraktes derfor ikke som tilfeldige 'eksternaliteter', men som systematiske konsekvenser av hvordan økonomien er organisert – særlig når den drives av profittmaksimering og det påfølgende behovet for kontinuerlig vekst.
To sentrale spørsmål står i fokus:

     • Skala: Hvor stor kan økonomien være innenfor naturens tålegrenser?
     • Fordeling: Hvordan skal ressurser og velferd fordeles rettferdig?

Økologisk økonomi utfordrer også idéen om at mer alltid er bedre enn mindre. Det er ikke slik at økt forbruk alltid gir bedre liv. Snarer legges det vekt på at alle må få dekt sine grunnleggende menneskelige behov og at målet ikke er økt forbruk, men økt livskvalitet. Videre innebærer naturens tålegrenser at mer gjerne blir mindre – dvs. mer forbruk medfører mindre natur i form av natur- og klimakriser. Det svekker livskvaliteten her og nå, men enda viktigere, det svekker mulighetene for gode liv i framtida ettersom naturens evne til å gi det vi trenger svekkes.

Dette har inspirert en 'spesialisering' innen økologisk økonomi: utviklingen av nedvekst (norsk for 'degrowth') – altså redusert ressursbruk i rike land – og post-vekst-perspektiver der velferdsutvikling ikke er knyttet til vekst i BNP. Hovedargumentet er at samfunn må redusere sitt materielle forbruk og ressursbruk, samtidig som velferd sikres gjennom bedre fordeling, sterkere fellesskap og nye former for verdiskaping.

Økologisk økonomi påpeker altså at det blir feil å forstå økonomien som et selvstendig markedssystem frikoblet fra naturens prosesser. Snarere er den en del av et begrenset, levende økosystem der bærekraft krever både redusert press på naturen og sosial rettferdighet. Gitt sammenhengene mellom natur og økonomi og de begrensingene som er involvert, er det ikke mulig for økonomifaget å bli verdinøytralt slik nyklassikerne mener. I stedet må faget engasjeres i hvilke verdier som bør være sentrale for samfunnsutviklingen. Økologiske økonomer fram­hever såkalte bærekraftsverdier – som rettferdighet, langsiktighet og forvalteransvar. Sam­funnet trenger å ta eksplisitt stilling til slike verdier og bygge systemer som ivaretar de. Slik sett er det en nær kobling mellom økologisk og klassisk institusjonell økonomi (se ovenfor)

I økonomifaget har det lenge vært skilt mellom bruksverdi og bytteverdi. Dette skillet går tilbake til klassiske økonomer som Adam Smith, og er fortsatt viktig for å forstå hva økonomi handler om

Bruksverdi viser til nytten en vare eller tjeneste har i bruk – altså hvor godt den dekker menneskelige behov. Mat har for eksempel høy bruksverdi fordi vi trenger den for å overleve. En bolig gir beskyttelse og trygghet, og helse­tjenester bidrar til at vi kan leve gode liv. Bruksverdi handler dermed om konkrete funksjoner og behov: hva ting faktisk gjør for oss i praksis.

Bytteverdi, derimot, handler om hva en vare kan byttes i – altså hvilken pris den får i et marked. Denne verdien måles i penger og uttrykker hvor mye andre er villige til å betale for varen. Det betyr at bytteverdi ikke nødvendigvis sier noe om hvor viktig noe er for liv og velferd, men om etterspørsel, kjøpekraft og hvordan markedet fungerer.

Forskjellen mellom disse to verdiformene kan illustreres med et enkelt eksempel: Vann er helt avgjørende for liv og har derfor svært høy bruksverdi, men er ofte billig – ja gratis – der vann finnes i overflod. Diamanter har derimot begrenset betydning for våre grunnleggende behov, men kan ha svært høy pris. Dette kalles ofte "vann–diamant-paradokset", og viser at bytteverdi og bruksverdi ofte ikke sammenfaller – og i noen tilfeller kan være nærmest motsatte.

I moderne økonomier, der markeder spiller en dominerende rolle, er det i stor grad bytteverdi – altså pris – som avgjør hva som produseres og hvem som får tilgang til det som produseres. Dette kan føre til utfordringer. Dersom betalingsevne styrer etterspørselen, kan varer og tjenester som er lite viktige for grunnleggende behov få høy verdi, mens viktige goder kan bli utilgjengelige for dem som trenger dem mest.

Perspektiver som økologisk og institusjonell økonomi vektlegger derfor bruksverdien sterkere. De understreker at økonomien bør organiseres slik at grunnleggende behov dekkes for alle, og at vurderingen av hva som er verdifullt ikke kan overlates til markedet alene.

Skillet mellom bruksverdi og bytteverdi synliggjør dermed et grunnleggende spørsmål:
Skal økonomien styres av hva vi faktisk trenger – eller av hva som kan selges til høyest pris? At det ligger en slik konflikt her, blir ofte usynlig i nyklassiske analyser (se egen boks), fordi fordelingsspørsmål i stor grad er skjøvet i bakgrunnen

For å forstå forholdet mellom økonomi og natur er det nyttig å ta utgangspunkt i noen grunnleggende innsikter fra fysikken – særlig det som kalles termodynamikkens lover. Disse beskriver hvordan energi og materie oppfører seg i verden, og setter dermed rammer for all økonomisk aktivitet.

Den første loven sier at verken energi eller materie kan skapes eller forsvinne – de kan bare endre form. Når vi driver økonomisk aktivitet, lager vi derfor ikke noe 'nytt' i fysisk forstand. Dret vi gjør er å omforme materialer og energi. Når vi produserer mat, bygger hus eller lager klær, tar vi materialer og energi fra naturen og gir dem nye former. Ingenting blir borte. Like viktig, alt som tas inn i økonomien, ender før eller siden opp som avfall – enten raskt, som utslipp fra forbrenning, eller over tid når produkter brytes ned. Økonomien er dermed en prosess der ressurser tas inn, omformes og føres tilbake til naturen igjen.

Den andre loven sier noe om hva som skjer i disse omformingene. Den peker på en grunnleggende tendens i naturen: systemer beveger seg mot økt uorden (entropi). En enkel måte å forstå dette på er gjennom å tenke på hva som er mest sannsynlig – orden eller uorden. Det finnes langt flere måter ting kan være uordnet på enn måter de kan være ordnet på.

Tenk på en sølvring. Atomene er organisert på en bestemt måte som gir ringen dens form/orden. De samme atomene kan imidlertid ordnes på myriader av andre måter. Den spesifikke ordenen er lite sannsynlig og må skapes. Det krever arbeid og dermed energi. Dersom energi og materie overlates til seg selv, vil de ha tendens til å spres og blandes. Strukturer brytes ned, og vi får mer uorden.

Men – og dette er kjernen i den andre loven – denne ordenen kan bare oppstå ved at det samtidig skapes enda mer uorden et annet sted. Når vi produserer noe, bruker vi energi av høy kvalitet til å bearbeide materialer. I denne prosessen omdannes en del av energien til varme som spres og ikke lenger kan brukes til å utføre arbeid. Vi skaper både orden og (enda mer) uorden når ulike mineraler brytes og foredles til produkter. Videre vil produkter slites, materialene som er brukt blandes og blir mindre tilgjengelige som avfall. Summen av disse endringene er at den totale uordenen øker, selv om vi 'lokalt' har skapt nyttige ting.

Dette ser vi også i naturen. Livet er en avansert form for orden som opprettholdes ved at organismer tar inn energi – særlig solenergi – og avgir varme og avfall. Livet lever av den høye graden av orden som finnes i solenergien, men også livsprosesser unngår ikke at det skapes økt uorden totalt sett. Livet på jorda kan slik sett beskrives som en form for lokal orden. At liv har oppstått, har skjedd mot de fleste odds. Av universets milliarder av solsystemer, er vårt det eneste stedet vi per nå vet at det har funnet sted.

Setter vi de to lovene sammen, blir implikasjonen klar: alt vi tar ut av naturen, ender som avfall, og gjennom bruk blir ressursene mer spredt og vanskeligere å utnytte. Selv resirkulering krever energi og medfører tap. Fullstendig gjenvinning er derfor ikke mulig.

Termodynamikken viser at økonomiske prosesser er som andre naturprosesser, en prosess der energi og materie omformes innen klare fysiske rammer. Vi kan skape orden, men bare ved samtidig å øke den samlede uordenen. Det setter grenser for hvor effektivt vi kan bruke ressurser – og for økonomiens størrelse over tid.