6-8-10

NRK har for tiden fokus på kortere arbeidsuke da det i år er 40 år siden den moderne arbeidsuka ble avtalt, som for de fleste betyr 37,5 timers uke. 7,5 timer hver dag, mandag til fredag. Basert på en nylig undersøkelse gjort av NRK viser det seg at 7 av 10 ønsker kortere arbeidsuke.

I den anledning tok NRK kontakt med oss i Smultringøkonomi Norge, for å høre om vi kjente noen som jobber kortere arbeidsuke. Det viste seg at vi gjorde. Vårt nye styremedlem, Hanne Mork Hamre, bosatt i Trondheim, jobber 6- og 7- timers dager, og stilte opp i saken!

Under følger hennes egne tanker og refleksjoner i forbindelse med tematikken. Hun slår et slag for ny fordeling av døgnets timer: 6 - 8 - 10, hvor 6 timer går til lønna arbeid, 8 timer til hvile og 10 timer til fritid, familie og frivillighet. Målet er livskvalitet for alle innenfor planetens tålegrenser. Slik systemet er rigga nå er ikke det mulig for sykepleiere, bønder, lærere og mange flere av de samfunnskritiske yrkene, og hun ønsker en debatt om tematikken varmt velkommen!

NRK publiserer flere saker på tematikken, den første, 7 av 10 vil ha kortare arbeidsveke: – Vi er betre utkvilt, med følgende radiosak, 31:46 ut i sendingen, på nyhetsmorgen mandag 11. mai. Den andre saken, hvor Hanne er intervjuet finner du her: Hanne (32) mener hun har "hacket" voksenlivet. Her, 35:39 ut i sendingen, kan høre deler av intervjuet på radiosaken på Ukeslutt lørdag 16. Mai.

Ja, jeg forsøker å leve de endringene jeg vil at skal skje i samfunnet i min hverdag som enkeltmenneske og medmenneske, som NRK har fanget opp i denne saken. Hverdagene er livet og jeg mener tid er nøkkelen for god livskvalitet. Jeg slår derfor et slag for ny fordeling av døgnets timer: 6 – 8 –10, hvor 6 timer går til lønna arbeid, 8 timer til hvile og 10 timer til fritid, familie og frivillighet.

Men det viktigste vi kan gjøre for å få til rettferdige endringer som virkelig monner, er ikke bare å dyrke de individuelle løsningene, slik mye av media og sosiale media legger opp til. Vi må sammen rigge systemet annerledes enn det er i dag.

Vi må samles om at systemene vi alle er en del av må endres. Det ene systemet jeg da vil peke på er dagens økonomi som tydeligvis ikke tjener oss som samfunn lenger. Det er på høy tid å heller ta i bruk livskvalitetsøkonomi, og se på de mange mulighetene av ulike livsstiler innenfor her. Og slapp helt av, jeg mener ikke at one size fits all. Det eneste jeg ber om er livskvalitet for alle innenfor planetens tålegrenser.

Som et startskudd for nye tanker anbefaler jeg alle ikke-økonomer å sjekke ut boken Doughnut economics - Seven ways to Think Like a 21st-Centry Economist, utgitt i 2017 av Oxford-økonomen Kate Raworth. I tillegg, vil jeg sterkt anbefale boka Pseudoarbeid, utgitt i 2021 av Dennis Nørmark og Anders Fogh Jensen.

Jeg er ikke økonom, kun utdannet geograf og lærer som jobber som prosjektleder. Jeg er heller ingen spesialist, men en stolt generalist. I tillegg til det er jeg et menneske med mage som må mettes av stadig dyrere matvarepriser, boliglån som påvirkes av økende rente og to(!) dieseltanker i både båt og bil med økende drivstoffpriser. Lønna på 582 000 skal dekke dette. Jeg jobber først og fremst for samfunnsnytten i lag med gode kollegaer, for en lønn som dekker mine utgifter og for friheten ved å ha 1-2 timer ekstra fritid i hverdagen. Det gir meg god livskvalitet.

Denne ekstra tiden bruker jeg til å engasjere meg i frivillighet og ikke minst, til å dyrke kreativiteten og forsøke å bli mer praktisk anlagt. Etter inspirasjon av små tantebarn som leker, tester, failer og lærer i en forrykende fart, har jeg selv som mål å bruke denne tida til å lære meg en ny hobby hvert 2. år.

Seilbåten var den nye hobbyen for noen år siden. Som innenlandskrabbe med verken båtførerbevis eller noe egen seilerfaring, fikk jeg tilbudet om å bli ¼ medeier i seilbåten Friendship. Med 2 timer ekstra fritid i hverdagen i sommersesongen, lav innkjøpssum på 10 000 kroner og en god gjeng med herlig stemning, erfaring og lystne på å lære bort ble jo ikke det noe problem, med unntak av litt motortrøbbel. Men hey – mer praktisk anlagt og billige ferier i vakre Midt-Norge! God livskvalitet, si!

En annen av disse hobbyene er å være 1/70 wannabe-bonde og matprodusent for 70 husholdninger i Trondheim som andelshaver og frivillig i Reppe Andelslandbruk i sommer- og høstsesongen. Her er vi 70 husholdninger i Trondheim som dyrker mat etter regenerative prinsipper sammen med bøndene på gården Reppe Søndre. Her får man virkelig forståelsen for hvor mye innsats og usikkerhet det ligger bak matproduksjonen. Da hjelper det stort å være 70 husholdninger som deler både ansvaret og risikoen av årets avling. Og ikke minst, gir det frihet til å dra bort på ferie, når du vet at noen av de 70 andre passer på årets avling når du er borte og du gjengjelder tjenesten når du kommer hjem. Vinn-vinn, og høy livskvalitet, si!

Alt dette krever tid. Det å være en aktiv og bevist innbygger krever tid og overskudd, den største knappheten i det norske samfunnet, slik jeg ser det. Det å skulle ta de beste valgene i hverdagen, både for deg selv, familien og omgivelsene, er i dagens system en 300% stilling som ingen enkeltmenneske bør eller skal ta ansvaret for alene. Tar du på deg den stillingen kommer du trolig til å bli utbrent, usosial og fattig, noe ingen er tjent med. For slik systemet er rigga nå så bygger det verken opp under å ta vare på oss som mennesker eller våre omgivelser. Det er jo bare å ta en titt på et knippe av flokene vi står i som samfunn i dag; lave fødselstall, høyt sykefravær, ensomhet, mer ulikhet, mer kriminalitet, økende kostnader og lokale naturødeleggelser, for å nevne noen.

Derfor stiller jeg spørsmålstegn til argumentet til NHO i radiosaken knyttet til tematikken mandag 11. mai, om at redusert arbeidstid vil få "dramatiske konsekvenser, både samfunnsmessig, samfunnsøkonomisk og for den enkelte bedrift, fordi det betyr at du trekker store deler av arbeidskraften ut av arbeidsmarkedet." Hva om vi ser på samfunnsnytten til alle timene som potensielt går inn i frivilligheten i alle lokalsamfunn her til lands? Jeg vil tørre å påstå at mye av det vi ser av aktivitet i frivillige lag og organisasjoner bidrar til sunnere og langsiktig samfunnsnytte, enn formålet til mange gründere og private selskaper. 

I tillegg, i stedet for å snakke om arbeidsplasser for arbeidsplassenes skyld, mener jeg det er på høy til å prioritere hva slags arbeidsplasser og arbeidsoppgaver vi som samfunn trenger, faktisk har nytte av og som da flere arbeidstaker kjenner på at er meningsfullt å bruke tida si på. Hva med å først rydde opp i alt pseudoarbeidet, meningsløse arbeidsoppgaver. Deretter kan KI gjøre de resterende kontoroppgavene som strengt talt har en mening. Slik frigjøres arbeidskraft fra dagens mange kontorjobber til der vi faktisk trenger folk med tid og overskudd - på bakkenivå for å i praksis gjennomføre alt av handlingsplaner og tiltaksplaner kontorjobbene masseproduserer, og det i relasjon med brukere, elever, pasienter, kunder og folk flest. 

Det er verdt å nevne at for 100 år siden var fremtrendende økonomer overbevist om at vi i dag bare skulle jobbe 15 timer i uka. Til tross for effektivisering, automatisering, digitalisering og KI jobber vi fortsatt så det går på helsa løs. Hva er det egentlig vi som samfunn ønsker med denne utviklingen?

Jeg føler jeg står i spagaten. Med den ene foten i dagens system, og den andre i mitt drømmesamfunn. Ja takk, begge deler. Jeg lever i- og klager gjerne over dagens system, samtidig som jeg tester, feiler og lærer om nye alternativer. Jeg velger nemlig å tro at framtidas hverdag kan bli til det bedre, siden dagens systemer er laget av oss og dermed også kan endres av oss. Om ikke systemet i samfunnet er til for oss mennesker, for hvem og hva er de da til for?

Til jul ønsket jeg meg derfor boka, Doughnut economics - Seven ways to Think Like a 21st-Centry Economist (Norsk: Smultringøkonomien - 7 måter å tenke som en økonom i det 21. Århundre), av Oxford-økonomen Kate Raworth, utgitt i 2017. Her vises det til mange gode eksempler på ny økonomisk organisering som allerede brer om seg i verden, og som gir meg håp om at det allerede finnes bedre måter å gjøre ting på enn det vi er vant med. Her er noen stikkord som har gjort meg spesielt nysgjerrig: ansatteide selskaper, mer open-source, deling og samarbeid, mindre patenter og fokus på eierskap, mer fokus på lokale allmenne løsninger, og ikke minst, mer fritid og frivillighet.

Tilfeldighetene ville så at jeg i januar, på en fest her i Trondheim, skulle møte en som var engasjert i Smulteringøkonomien og som fortalte at de var en gjeng som hadde lesesirkel om boken her i Trondheim. Lenge leve tilfeldighetene, og med det var årets nye hobby i boks! Takket være de ekstra timene til fritid ble jeg ble med i lesesirkelen og møtte personer med ulik bakgrunn, bosted og alder enn meg selv, som jeg trolig aldri ville møtt ellers. Og jeg er nå med det nyoppstarta Nettverket Smultringøkonomi Norge her i Trondheim.

Doughnout economics, det opprinnelige engelske navnet, er et navn som ble valgt for å skulle bryte ned tabuet om å snakke om økonomi for hvermannsen. Økonomi angår oss alle, og alle bør kunne delta i debatten om matvarepriser, renter og lønnsforhandlinger. Mat på bordet avhenger av matvarepriser som igjen avhenger av lønn, tak over hodet avhenger av boliglån og renter som igjen avhenger av lønn og hva med tid, ja, den avhenger også i høyeste grad av lønn.

Se for deg at du kommer inn på en doughnut cafe, og fremfor deg har du et hav av ulike varianter av dougnuts; noen rosa, noen med sjokolade, noen med masse strøssel og enda flere med et ti-talls andre typer strøssel. Poenget med doughnut economics er at økonomien for det 21. Århundre kan utføres og se ut på utallige varierende og spennende måter, men hvor fellesnevneren er livskvalitet for alle innenfor planetens tålegrenser. Skulle tro det kunne være et felles mål for alle personer med mage å mette og ønske om tak over hodet, og det uavhengig av hvilken bås du plasseres i politisk?

Visualisert som en doughnut, hvor ingen skal bli igjen i hullet i midten av doughnut´en, og ingen skal bevege seg utover doughnut´en. Vi må alle begynne å forholde oss til de absolutte rammene naturen har, samtidig som vi skal dekke alles grunnleggende behov. Og slapp helt av, ikke alle skal inn i samme A4-doughnut. Det skal være rom for ulike levemåter, enten du digger det private, det statlige eller det allmenne/frivillige. Ingenting er svart-hvitt, det er ikke det private mot staten, det er ikke kapitalismen mot kommunismen. Det er et bedre samspill mellom flere, det private, det statlig og det allmenne/frivillige.

Så slapp av når du hører den norske oversettelsen, Smultringøkonomien. For mange kan ordet kanskje assosieres med en traust, tynn og brun smultering, og tyisk one size fits all. Det gjør det for meg også, men tiden er knapp. Vi får skylde på det norske språket, og la det stå slik. I mine øyne er det mer meningsfullt å bruke timene til å jobbe med saken, enn å ha en prosess på et nytt navn.

Alt av utfordringer vi ser i samfunnet forsøkes så godt det lar seg gjøre å løses, men det blir bare symptombehandling med store samfunnskostander, hvor ingenting blir ordentlig løst. Vi må faktisk tørre å ta tak i sykdommen og kjernen av utfordringene, dagens økonomiske system. Vi slår et slag for jungeltelegrafen og at alle som merker at dette treffer en nerve blir med å jobbe smartere, ikke hardere. For det er slik vi får til de rettferdige endringene som vi som samfunn, du og jeg trenger og fortjener! 

For samtidig som smultringer kanskje kan virke trauste og tynne ved første øyekast, så er de dritdigge. Ikke minst minner det meg om barndom hos min bestemor som hadde laga deilige smultringer til jul, som ble spist varme sammen i hyggelige lag med hele storfamilien ramlende inn døra, etterfulgt av 6 andre slag. Det er digg og det er livskvalitet det.

Treffer tematikken en nerve hos deg? 
Ta gjerne kontakt med oss om du ønsker å være med, enten det er å bidra med smått eller med stort, fysisk eller digitalt. Husk: Mange bekker små gjør en stor å. 

Alt godt, 
Hanne, på vegne av styret:)