I dag er det én måte å tenke økonomi på som dominerer i politikk, utdanning og offentlig debatt – den såkalte nyklassiske økonomien. Samtidig vokser det fram alternative perspektiver. Podkasten er basert på en bestemt versjon av disse perspektivene – en tilnærming som kombinerer økologisk og institusjonell økonomi. Sett i forhold til nyklassisk økonomi, gir denne syntesen svært ulike svar på hva økonomi er, hva den skal være til for, og hvordan vi kan skape en bærekraftig framtid.

I den nyklassiske økonomien forstås økonomi først og fremst som et spørsmål om hvordan individer bruker knappe ressurser for å oppnå høyest mulig tilfredsstillelse. Mennesker ses på som uavhengige aktører som vet hva de vil ha, og som søker å maksimere egen nytte. Markeder – der vi kjøper og selger varer og tjenester – betraktes som effektive og i utgangspunktet nøytrale mekanismer for å oppnå dette. Hvis markedene får fungere fritt, vil de, ifølge denne tankegangen, sørge for at ressursene brukes på best mulig måte.

Denne måten å tenke på har vært svært innflytelsesrik. Men den har også viktige begrensninger. Den tar i liten grad hensyn til naturens grenser, og den behandler ofte miljøproblemer som 'tilleggsspørsmål' – ikke som noe som ligger i selve økonomiens måte å fungere på. Videre antar den at folks behov og ønsker er gitt, og at forskjeller i inntekt i stor grad reflekterer individuelle valg. Spørsmål om rettferdig fordeling blir dermed ofte skjøvet til side.

Den institusjonelle–økologiske tilnærmingen som denne podkasten er basert på starter et helt annet sted. Her forstås økonomien som noe langt mer grunnleggende: som måten samfunnet organiserer produksjon og fordeling av det vi trenger for å leve. Økonomien er ikke et lukket system av kjøp og salg, men en del av både naturen og samfunnet rundt oss. Dette betyr at økonomiske problemer ikke bare kan løses gjennom priser og markeder, men krever bevisste samfunnsvalg.

For det første legger dette perspektivet stor vekt på at økonomien er avhengig av naturen. All produksjon bruker energi og materielle ressurser, og alt vi produserer ender til slutt som avfall. Naturen setter derfor reelle grenser for hvor stor økonomien kan bli. Miljøproblemer er ikke tilfeldige unntak. De er en direkte konsekvens av at all produksjon er avhengig av natur og problemet blir forsterket i en økonomi som er konstruert for å vokse.

For det andre ser denne tilnærmingen annerledes på oss mennesker. Vi er ikke bare opptatt av oss selv. Vi kan handle både ut fra egeninteresse og ut fra hensyn til fellesskapet. Vi er sosiale og påvirkes av institusjoner – som konvensjoner, normer og lovverk – og av de bredere sosiale, kulturelle og politiske rammene i samfunnet. Det betyr at hva vi ønsker og hvordan vi handler, formes av samfunnet rundt oss.

Et viktig poeng er derfor at økonomien ikke er 'naturgitt'. Den er skapt av mennesker – og kan endres. Markeder er bare én av flere måter å organisere økonomien på, og de fungerer ikke nøytralt. De påvirkes av maktforhold, regler og institusjoner, og kan bidra både til økt forbruk, ulikhet og press på naturen.

Den institusjonelle–økologiske tilnærmingen er også tydelig på at økonomi handler om verdier. I stedet for å late som om økonomifaget kan opptre nøytralt, sier den at det må delta eksplisitt i en samfunnsmessig samtale om hva slags samfunn vi ønsker. Et sentralt mål er å sikre gode liv for alle innenfor naturens tålegrenser. Det innebærer både å dekke grunnleggende behov for alle og å begrense overforbruk der det truer naturgrunnlaget.

Dette fører til andre typer spørsmål enn i standard økonomi:
     • Hvor stor bør økonomien være, gitt naturens grenser?
     • Hvordan kan vi fordele ressurser mer rettferdig?
     • Hvilke typer institusjoner – økonomiske systemer og ordninger – evner å fremme fellesskap, ansvar og langsiktighet?

Forskjellen mellom de to perspektivene er derfor ikke bare teknisk – den er grunnleggende. Der nyklassisk økonomi primært handler om effektiv bruk av ressurser gjennom markeder, handler den institusjonelle–økologiske tilnærmingen om hvordan vi organiserer samfunnet for å sikre både menneskelig velferd og en levedyktig natur.

Med andre ord: Spørsmålet er ikke bare hvordan økonomien fungerer – men hva vi vil at den skal gjøre for oss, og for framtidige generasjoner.

Klassisk økonomi vokste fram på 1700- og 1800-tallet med tenkere som Adam Smith, David Ricardo, Thomas Malthus og John Stuart Mill. Den oppstod i en tid preget av tidlig industriali­sering og økende betydning av markeder, men beholdt samtidig et sterkt fokus på produksjon og bruk av naturressurser i den forbindelse. Økonomi ble forstått som en prosess der samfunnet skaper rikdom gjennom innsats av arbeid og naturressurser (særlig jord) og med vekt på arbeidsdeling.

De klassiske økonomene skilte mellom bruksverdi og bytteverdi. Bruksverdi handler om hvordan varer dekker konkrete menneskelige behov – som mat, klær og bolig – mens bytteverdi handler om hvor mye et gode er verdt i forhold til et annet gode målt i form av priser. De hevdet at bytteverdien stod i forhold til arbeidsinnsatsen bak varene (arbeidsverdilæren). Samlet gav disse begrepene økonomifaget en langt på vei "objektiv" forankring i materielle forhold og konkrete menneskelige behov.

Naturens rolle var tydelig til stede, både som grunnlag for produksjon og som mulig begrensning. Malthus pekte på naturgitte grenser for matproduksjon. Samtidig var økonomifaget nært knyttet til moral og samfunn. Mill reflekterte over en mulig framtidig "stasjonær tilstand" der økonomien ikke lenger vokser på grunn av ressursbegrensninger og institusjonelle forhold. Han stilte også spørsmål ved om fortsatt økonomisk vekst burde være et mål når et høyt velstandsnivå var nådd. Da burde fokuset flyttes fra produksjon til fordeling. Ricardo la på sin side stor vekt på fordelingen av rikdom mellom klasser i form av jordrente (landadelen), profitt (kapitalistene) og lønn (arbeiderne), men da ut fra ei forklaring basert på de ulike ressursenes produktivitet/økonomiske lover og ikke en rettferdighets­betraktning. Malthus argumenterte sterkt mot 'understøttelse av de fattige' siden fattigdom var et permanent fenomen. Slik han så det ville befolknings­økningen alltid være raskere enn økningen i matproduksjonen. Selv om Smith er oppfattet som 'far' til begrepet 'det økonomiske mennesket' – et selvsentrert individ – var han vel så mye opptatt av at mennesker også handler ut fra empati og moralske vurderinger – ikke bare egeninteresse.

Institusjonell økonomi er ikke enhetlig. Her vil fokus være på retningen klassisk institusjonell økonomi, som har sine aner tilbake til norsk-amerikaneren Thorstein Veblen. Andre viktige økonomer i en tidlig fase var John R. Commons. Retningen oppstod kort tid etter at nyklassisk økonomi begynte å ta form (se egen boks) og var basert på en kritikk av denne – særlig dens individualistiske menneskesyn og forestilling om markeder som nøytrale og selvregulerende. I stedet legger denne tradisjonen vekt på at økonomien er et system av menneskeskapte institu­sjoner som konvensjoner, normer og lovverk. Commons vektla at økonomi først og fremst handler om rettigheter, plikter og fordelingen av adgang til ressurser – altså hvem som får bruke hva og på hvilke vilkår. Mennesket forstås som formet av institusjoner samt av organisasjoner og maktforhold det inngår i. Samtidig er det selv med på å utvikle og endre disse konstruksjonene. At vi formes av institusjoner betyr at individet ikke lenger kan fungere som et nøytralt referansepunkt for samfunnets verdivurderinger, slik nyklassisk teori legger til grunn. Veblen påpekte blant annet at forbruk ofte fungerer som sosial markering (såkalt 'prangende forbruk' ('suspicious consumption'). Vi har videre ulike verdier som forbrukere og borgere, og som forbrukere påvirkes vi videre sterkt av reklame mm.

Mennesket kan altså ikke sees på som et isolert individ, men som et sosialt og relasjonelt vesen, formet av roller og preget av vaner, kultur og læring. Valg skjer ikke gjennom perfekte rasjo­nelle beregninger, men gjennom erfaring, påvirkning og institusjonelle rammer. Økonomiske prosesser ses derfor som evolusjonære og historiske, snarere enn som statiske likevekts­systemer.

Et sentralt poeng er at tilgang til ressurser alltid er et spørsmål om makt og konflikt. Institu­sjonelle økonomer studerer hvordan rettigheter, plikter og eierskap etableres og endres gjen­nom politiske prosesser. Markeder er ikke 'naturlige', men institusjonelt konstruerte og politisk forankrede. Produksjon og fordeling formes derfor både av markeder, organisasjoner (som bedrifter) og politiske beslutninger.

Økologisk økonomi vokste fram fra 1960- og 70-tallet som en reaksjon på at naturen i stor grad var blitt fraværende i den dominerende nyklassiske skolen. Et viktig aspekt var også at miljøproblemene ble stadig mer synlige. Perspektivet tar utgangspunkt i at økonomien er grunnleggende avhengig av naturen og må forstås som en fysisk prosess med tilførsel av energi og materialer og utslipp av avfall.
Inspirert av blant annet termodynamikk understrekes det at ressursbruk har absolutte grenser, og at økonomisk aktivitet uunngåelig påvirker naturens systemer. Miljøproblemer betraktes derfor ikke som tilfeldige 'eksternaliteter', men som systematiske konsekvenser av hvordan økonomien er organisert – særlig når den drives av profittmaksimering og det påfølgende behovet for kontinuerlig vekst.
To sentrale spørsmål står i fokus:

     • Skala: Hvor stor kan økonomien være innenfor naturens tålegrenser?
     • Fordeling: Hvordan skal ressurser og velferd fordeles rettferdig?

Økologisk økonomi utfordrer også idéen om at mer alltid er bedre enn mindre. Det er ikke slik at økt forbruk alltid gir bedre liv. Snarer legges det vekt på at alle må få dekt sine grunnleggende menneskelige behov og at målet ikke er økt forbruk, men økt livskvalitet. Videre innebærer naturens tålegrenser at mer gjerne blir mindre – dvs. mer forbruk medfører mindre natur i form av natur- og klimakriser. Det svekker livskvaliteten her og nå, men enda viktigere, det svekker mulighetene for gode liv i framtida ettersom naturens evne til å gi det vi trenger svekkes.

Dette har inspirert en 'spesialisering' innen økologisk økonomi: utviklingen av nedvekst (norsk for 'degrowth') – altså redusert ressursbruk i rike land – og post-vekst-perspektiver der velferdsutvikling ikke er knyttet til vekst i BNP. Hovedargumentet er at samfunn må redusere sitt materielle forbruk og ressursbruk, samtidig som velferd sikres gjennom bedre fordeling, sterkere fellesskap og nye former for verdiskaping.

Økologisk økonomi påpeker altså at det blir feil å forstå økonomien som et selvstendig markedssystem frikoblet fra naturens prosesser. Snarere er den en del av et begrenset, levende økosystem der bærekraft krever både redusert press på naturen og sosial rettferdighet. Gitt sammenhengene mellom natur og økonomi og de begrensingene som er involvert, er det ikke mulig for økonomifaget å bli verdinøytralt slik nyklassikerne mener. I stedet må faget engasjeres i hvilke verdier som bør være sentrale for samfunnsutviklingen. Økologiske økonomer fram­hever såkalte bærekraftsverdier – som rettferdighet, langsiktighet og forvalteransvar. Sam­funnet trenger å ta eksplisitt stilling til slike verdier og bygge systemer som ivaretar de. Slik sett er det en nær kobling mellom økologisk og klassisk institusjonell økonomi (se ovenfor)

I økonomifaget har det lenge vært skilt mellom bruksverdi og bytteverdi. Dette skillet går tilbake til klassiske økonomer som Adam Smith, og er fortsatt viktig for å forstå hva økonomi handler om

Bruksverdi viser til nytten en vare eller tjeneste har i bruk – altså hvor godt den dekker menneskelige behov. Mat har for eksempel høy bruksverdi fordi vi trenger den for å overleve. En bolig gir beskyttelse og trygghet, og helse­tjenester bidrar til at vi kan leve gode liv. Bruksverdi handler dermed om konkrete funksjoner og behov: hva ting faktisk gjør for oss i praksis.

Bytteverdi, derimot, handler om hva en vare kan byttes i – altså hvilken pris den får i et marked. Denne verdien måles i penger og uttrykker hvor mye andre er villige til å betale for varen. Det betyr at bytteverdi ikke nødvendigvis sier noe om hvor viktig noe er for liv og velferd, men om etterspørsel, kjøpekraft og hvordan markedet fungerer.

Forskjellen mellom disse to verdiformene kan illustreres med et enkelt eksempel: Vann er helt avgjørende for liv og har derfor svært høy bruksverdi, men er ofte billig – ja gratis – der vann finnes i overflod. Diamanter har derimot begrenset betydning for våre grunnleggende behov, men kan ha svært høy pris. Dette kalles ofte "vann–diamant-paradokset", og viser at bytteverdi og bruksverdi ofte ikke sammenfaller – og i noen tilfeller kan være nærmest motsatte.

I moderne økonomier, der markeder spiller en dominerende rolle, er det i stor grad bytteverdi – altså pris – som avgjør hva som produseres og hvem som får tilgang til det som produseres. Dette kan føre til utfordringer. Dersom betalingsevne styrer etterspørselen, kan varer og tjenester som er lite viktige for grunnleggende behov få høy verdi, mens viktige goder kan bli utilgjengelige for dem som trenger dem mest.

Perspektiver som økologisk og institusjonell økonomi vektlegger derfor bruksverdien sterkere. De understreker at økonomien bør organiseres slik at grunnleggende behov dekkes for alle, og at vurderingen av hva som er verdifullt ikke kan overlates til markedet alene.

Skillet mellom bruksverdi og bytteverdi synliggjør dermed et grunnleggende spørsmål:
Skal økonomien styres av hva vi faktisk trenger – eller av hva som kan selges til høyest pris? At det ligger en slik konflikt her, blir ofte usynlig i nyklassiske analyser (se egen boks), fordi fordelingsspørsmål i stor grad er skjøvet i bakgrunnen